Tilbake i Bogota.

Så var våre dager i paradis over for denne gang. Vi lurer litt på om vi kom ut av tellinga når det gjelder dager. For det føles som vi har vært 5 og ikke 10 dager på San Andres. Man sier ofte at tiden går fort når man har det travelt, men jammen går den fort når man tilbringer det meste av dagen på ei solseng også!

I går kveld kosa vi oss med et ekte San Andres- bryllup på stranda....  Blei helt rørt selv om vi bare såg alt fra sidelinja...
Oppholdet på San Andres har vært kjepefint på mange måter. Vi har hatt deilige dager sammen som familie med bading, turer rundt omkring på øya og shopping. Alt ligger til rette for at vi som turister skal trives på øya. På samme tid er det vanskelig å se på forskjellene mellom det livet vi som turister lever og det som de fastboende har å forholde seg til.  Kontrastene er enorme. Hotellet Cocoplum ligger i den delen av øya der de fleste fastboende bor. Så du får se litt mere av det egentlige livet på øya. Som i resten av landet er det store forskjeller blandt fattige og rike. Mange bor i hus som har en enkel standard men som ser helt greie ut, mens andre bor i skur og i områder der vi ikke hadde orket å gå ut av bilen engang. Bare det å kjøre forbi med nedskrudde vinduer og kjenne stanken gjør at du bare vil raskest mulig ut av området. Jeg hadde tenkt at jeg skulle ta noen bilder fra disse områdene, men ombestemte meg. Det føles ikke riktig å gjøre andres fattigdom og nød, til min "turistatraksjon". Dess uten trenger man ikke foto`s for å huske disse bildene...Slike inntrykk setter egne spor..

Selv om det føles fryktelig urettferdig å bo på hotell like ved andres fattigdom, vet vi også at turismen er et være eller ikke være for mange her. De som ikke driver fiske, lever på en eller annen måte av turistene. Så det er viktig at vi legger igjen litt penger her, og at de som kommer som turister benytter seg av det som lokalbefolkningen har å tilby.


Vi har som sagt sjekket ut av Cocoplum etter et siste bad i det karibiske hav. Og vi har ikke sett en eneste hai her. Selv om de visst nok skal befinne seg et sted der ute... For ikke mange år siden var det masse hai i området på sørsiden av øya. Men dette var før myndighetene  satte en stopper for kasting av matavfall i sjøen. Nå har man ikke sett hai nærme øya etter dette --- sies det ....
Men det reklameres for at du kan se hai dersom du er med på dykking... men det er nok et stykke unna badestrendene, vil jeg tro.

Etter en kort taxitur på 10 minutter var vi frmme på flyplassen. Man skulle tro at jo mindre flyplass jo lettere skal det være å orientere seg.... Slik er det imidlertid ikke. På små flyplasser er det akkurat som om man skal vite alt på egenhånd. Etter å ha sjekket inn bagasjen, gikk vi for å finne en av ca 6 "gater". Vi kom til gate 3 der vi hadde fått beskjed om å gå til. Der sto det Cartagena med store bokstaver. Vi satte oss ned og tenkte at dette nok blir endret om et øyeblikk. Tiden gikk og det var snart tid for vårt avreisetidspunkt. Men ingen av Aviancas folk kom ... Så blei det ropt opp avgang (alt selvfølgelig bare på spansk)  fra en annen gate.. Men det viste seg å være annet flyselskap,  så vi fant plassene våres igjen, og venta videre ved Cartagena- skjermen. Så endelig begynte ting å skje.Noen damer i Aviancas røde drakter kom omsider til skranken. Folk stilte seg opp i kø for å få kvar sin gul strek med gul markør på boarding kortet sitt, før de satte seg og venta videre, fortsatt ved Cartagena- skjermen ..
Endelig blei det klart for avgang, og vi kunne gå ut Cartagena-  gaten og sette oss på flyet til Bogota. ..

Jorge Rico møtte oss på flyplassen og kjørte oss til Halifax der vi blei godt mottatt av Ines. Vi fikk rom nr 3,Endre og Dinas rom, som ungene sier. Vi pakka ut2feriekoffertene" og fikk satt på en maskin med klær. Og så måtte vi hente den store kofferten som har stått lagret her på hotellet, for å pakke ut noen rene klær.

På hotellet bor det nå ganske mange familier. Og da vi kom ned for å spise middag møtte vi jammen en familie som kikka rart på oss og såg veldig forundra ut. Dette var en av familiene som vi bodde sammen med her på Halifax for 6 år siden, da vi henta Julie.De er på vei til Pereira for å hente en lillebror som de har venta 5 år på. Dette var et koslig og gledelig gjensyn. De skal reise videre til Pereira på tirsdag. Så vi får noen dager i lag her på Halifax før det.

I morgon har vi planer om å gå en tur bortover til der Hard Rock kafe ligger. Der skal visst nok ett par av Shakiras bukser henge... og det kan vi jo ikke gå glipp av...Noen i nærheten av meg her lurer litt på hvor Shakira uten bukser er....Men tror nok ikke hun sitter der, nei...