Siste dag i Bogota og Colombia for denne gang...

Våre svenske venner kom tilbake fra Los Pisingos med verdens søteste lille gutt, Sebastian  på 6 mnd, i går under middagen. Stolte storesøstre og foreldre ble møtt med ballonger og "Velkommen Sebastian" på døren. Det er så utrolig koslig å se alle disse lykkelige familiene samlet på lille Halifax. Hver dag er det nye familier som kommer for å hente lillebror eller lillesøster, eller som er klare for å reise hjem ...Alle er i samme erend. Dette har vært en ekstra bonus for oss. For Jakob og Julie har det vært en opplevelse å være her på hotellet og oppleve at hver dag er det barn som får foreldre , og foreldre som får barn på samme måte som i vår familie.

Så er det altså siste dagen våe i Colombia for denne gang. Klokka 18.00 i ettermiddag blir vi hentet av Jorge, som skal kjøre oss til den internasjonale flyplassen. Og det er veldig vemodig og trist å skulle ta farvel med både han og "Colombia". Vi vet jo at det blir lenge til neste gang vi kommer hit. Forhåpentligvis har Jorge da fått oppfylt drømmen sin om å kjøpe land i et eller annet tropisk område og bygd noen utleigeboliger der, slik at vi kan besøke han og familien der...

Nå har vi spist frokost og begynt så vidt å pakke. Om litt skal vi gå en siste tur i nærområdet og så skal vi ta en taxi til Maku. Dette er en tre etasjes suvenirbutikk.... Så det blir nok fullt i koffertene.

Vår reiserute er
Avreise Bogota 2145 i kveld
Ankomst Frankfurt i morgon klokka 1555 norsk tid med ankomst Oslo klokka 22.10
Så skulle vi egentlig reise videre fra Oslo tidlig lørdag morgon. Men dette flyet har Norwegian funnet for godt å kanselere. Så da blir det en lang dag på Gardermoen... med avgang fra Oslo klokka 18.30 lørdag kveld.

Så Mormor: Du må reie opp senger til oss! :-) 
Vi gleder oss til ei overnatting på Molnes!

 Til alle som har vært innom å lest og skrevet meldinger til oss:

TAKK FOR " REISEFØLGET!"

Avreise fra Frankfurt kl 2015

Botanisk hage med sommerfuglhuset og tur i "middelklasse"- området av byen.

Dagen starta som vanlig med frokost- eggerøre med tomat og løk, ristet brød og fersk nypresset mangojuice. Denne kommer vi til å savne når vi kommer hjem... Så må man få siste nytt i alle adopsjons"sakene" ved frokostbordet.
Den danske familien skulle egentlig få sine sentensia- papirer i går. Alt er klart men dama som skulle levere de ut mente de måtte bruke alle de 10 dagene som det sies at dette skal ta... derfor måtte de bare dra fra kontoret uten...Kanskje advokaten får ordna det slik a de kan hente papirene i dag. Da må de bare ordene med den nye fødselsattesten og pass- så kan de reise hjem etter 11 uker her i Bogota!!
Den norske familien var klare til å dra til den norke ambasaden her i bogota for å få norsk pass til Maria Isabell. Og den svenske familien venter spent på om de får hente lillebror på Los Pisingos i dag. Han har lagt på sykehus med influensa i 2 uker. . .Og de kan ikke få han før han er frisk og kommet ut av sykehuset. Men kanskje han kommer tilbake til Los Pisingos i dag!!


Vi derimot gjør som vi vil ....og i dag ville vi til Botanisk hage.  Det blir selvfølgelig veldig mye blomster og trær......men det er kjekt å gå der i lag med Jorge Rico som er så brennende interessert i emnet og er utrolig kunnskapsrik og kan fortelle mere enn de som jobber der.

Julie likte selvfølgelig best sommerfuglhuset. Her kan man studere sommerfuglene på nært hold. Og mange av dem er virkelig vakre.


Etter på tok vi en runde inn til det området der de fleste vanlige folk i Bogota lever. I det området hotellet vårt ligger er det bare virkelig rike folk som har råd til å bo. Og det er et området med fine, dyre butikker og kontorer. De som jobber her, bor ikke her. De fleste bor i middelklasseområdet nede i byen. Her er det typiske lave toetasjes bygninger med leilighet oppe og butikk eller verksted og l. i bakkeplan. Her får man alt mulig av spesialforetninger. I for eks.10 kvartaler var bare bilverksteder i disse lokalene. I ett annet område er det skinnbutikker eller andre typer spesialforetninger.

Vi valgte å spise lunsj i dette området for å kjenne litt på det lokale livet her. For 17000 pesos fikk vi et "familietilbud": 1 grillet kylling i biter, hver vår kokte, krydret potet, steikt brødfrukt med ost og pommes frites + 1,5 liter flaske brus!!Så får du utlevert fat og servietter - og det hele inntas med fingrene. Jorge bor ikke så lagt herfra og svigermora hans bor rett ved der vi spiste, så han kjente en del av de som var i kafeen.  Maten var kjempegod og folk smilte og nikket til oss og syntes tydelig vis at det var en morsom severdighet at vi var der... Jorge fortalte at folk her er veldig nyskjerrige på hvordan barna som blir adoptert har det i sine nye familier...  Ofte spør de han spørsmål ang dette,  og  han tar seg alltid tid til å svare og forklare.

Etter lunsj gikk vi til et område de kaller for" skinnmarkedet". Her er et kvartal hvor du kan få kjøpt det meste i skinn. Vi skulle ikke handle noe spesielt - men fordi det er venner av Jorge som driver en av butikkene, kjøpte vi noen små ting som f eks lommebøker og belter.

Butikkene i dette området har helt andre priser en i den delen av byen der vi bor. Et glass syltetøy koster ca 2200 pesos i vår nær butikk, mens du ikke betaler mer enn 1400 pesos for samme vare her. På samme måte betaler man 1200 pesos på Carullaen i carrera 94 mens her koster det 600 pesos. Og det er bra... med tanke på det lønns nivået ligger på blandt middelklassen her.

Tilbake på Halifax avtalte vi med Jorge at han kommer hit i morgon ettermiddeg klokka 18 og henter oss for å kjøre oss til flyplassen. Da er vår ferie snart over for danne gang....


Da vi kom tilbake var den svenske familien klar for å reise til Los Pisingos. De skulle få møte lillebror i dag!! Men var usikre på om de får han med seg hit, eller om de må vente noen dager til før overtakelsen skjer.

Gullmuseet i Bogota - og 1års bursdagsfeiring.

Hele ettermiddagen og kvelden i går kosa vi oss i lag med familien Midttun, som vi også var sammen med her på Halifax for 6 år siden.Og de andre familiene her på hotellet. Et australsk par som hadde sin siste kveld her, spanderte rosèvin på de voksne - så det blei litt seint. Men alikevel var vi oppe kl 630 i morges for å ta farvel med Ingeborg, Sara, Kjersti og Øyvind. De reiste i dag til Pereira for å hente lillebroren.

I dag reiste vi med Jorge til Gullmuseet nord i Bogota.Jorge hadde en tur med den australske familien som skulle hente de siste papirene før de kan reise til den australske ambasaden i Chile for å få australsk pass. Dette tok mye lengre tid enn ventet- så da -jorge kom for å hente oss var han forsinka og litt stressa.Veien til gullmuseet er ganske kronglete og med mange svinger. Så vi burde selvfølgelig ha tenkt på å gi reisesyketablett til Julie som veldig lett blir bilsyk. Men det var  det selvfølgelig ingen som kom på før det var for sent. ... Med en Jorge som stressa og skulle kjøære inn litt tid og med en gammel bil med myke fjæringer på disse veiene. Endte det som det måtte. Så med et varierende utvalg av skiftekle - ei nyinnkjøpt bukse av Jakob som tilfeldigvis lå i sekken fra i går- og med Jakob si nye jakke (Jakob måtte gå i t- skjorte og ytterjakke) kunne vi fortsette turen. Men Julie var ikke i form mens vi var på gullmuseet - og sov hele veien tilbake. Men da vi kom til Halifax var hun helt klar for fart og moro igjen.

Jakob syntes gullmuseet var en spennende plass. Her får man historien om de colombianske indianerne. Hvordan de levde, ulike ritualer, utsmykkninger osv. Det meste av det som er utstilt i det tre etasjer høye bygget - er gullskatter etter disse indianerene. Den siste" idianer-byen"  ble oppdaget i Colombia (nær Santa Marta der vi var i 2004) så sent som i 1975: Ciudad Perdida , Lost City, selv om  den lokale urbefolkningen alltid visste den var der og fortsatt anser det som et hellig sted. Byen ble bygd mellom 600-900 e.Kr., og mellom  2000-4000 mennesker antas å ha levd der. 


I dag var det Jakob som var fotograf - og han tok bilder av det som han syntes var det mest spennende og de fineste "skattene":

Denne innskjøen ligger ikke langt fra Bogota.

Og har fra gammelt av vært brukt av inianere til å ofre gull til gudene. Da spanjolene inntok landet brukte de dynamitt for å sprenge ut utløp for vannet, og prøvde å tømme innsjøen for vann. For på denne måten hente ut offergavene (gullet )og smelte det om. Spanjolene fikk tak i mye gull. Men ikke alt. Noe av dette er utstilt på Gullmuseet. Vi skulle gjerne tatt turen opp til sjøen. Men det får bli en annen gang. Denne gangen strekker ikke tiden til...



Da vi kom tilbake til Halifax sprang Bjørn bort til Pebe Ganga, rett bort i gata her for å kjøpe en gave til Maria Isabell som fyller 1 år i dag, mens jeg fant frem bursdagsklær til Jakob og Julie. Og vips så var vi klare for feiring med bursdagssang  både på norsk, spansk, dansk, engelsk og svensk. Og en fantastisk bursdagskake...

Maria Isabell og familien reiser forresten til Norge på samme fly som oss på torsdag.

Shakira`s bukser:-)

I dag hadde Julie en plan med dagen: Å se Shakiras bukser utslilt på Hard Rock Cafe. Skuffelsen var derfor stor da hun våknet og var kvalm og ikke helt i form. Vi andre var nede å spiste frokost. Men Julie holdt senga... litt ut på formiddagen kviket hun til og vi øynet et håp....
Jakob gjorde litt skolearbeid og fikk etterhvert besøk av en dansk gutt som bor her. Men plutselig var det Jakob som blei kvalm og kaldsvettet. Han gikk og la seg ei lita stund og så var det hele over for han også. Ut på dagen var han helt kvikk igjen. "Det var den raskeste omgangssyken e he hatt", sa han...Og det kan nok stemme:-)

Så i lunsjtida gikk vi de 20 minuttene det tar fra Halifax i Calle 93 langs Cra 15 til Hard Rock cafe ved Calle 81. Der spiste vi deilig lunsj og kunne endelig nyte synet av buksene til Shakira !! - og gitaren !! Julie var veldig fornøyd.

Tilbake i Bogota.

Så var våre dager i paradis over for denne gang. Vi lurer litt på om vi kom ut av tellinga når det gjelder dager. For det føles som vi har vært 5 og ikke 10 dager på San Andres. Man sier ofte at tiden går fort når man har det travelt, men jammen går den fort når man tilbringer det meste av dagen på ei solseng også!

I går kveld kosa vi oss med et ekte San Andres- bryllup på stranda....  Blei helt rørt selv om vi bare såg alt fra sidelinja...
Oppholdet på San Andres har vært kjepefint på mange måter. Vi har hatt deilige dager sammen som familie med bading, turer rundt omkring på øya og shopping. Alt ligger til rette for at vi som turister skal trives på øya. På samme tid er det vanskelig å se på forskjellene mellom det livet vi som turister lever og det som de fastboende har å forholde seg til.  Kontrastene er enorme. Hotellet Cocoplum ligger i den delen av øya der de fleste fastboende bor. Så du får se litt mere av det egentlige livet på øya. Som i resten av landet er det store forskjeller blandt fattige og rike. Mange bor i hus som har en enkel standard men som ser helt greie ut, mens andre bor i skur og i områder der vi ikke hadde orket å gå ut av bilen engang. Bare det å kjøre forbi med nedskrudde vinduer og kjenne stanken gjør at du bare vil raskest mulig ut av området. Jeg hadde tenkt at jeg skulle ta noen bilder fra disse områdene, men ombestemte meg. Det føles ikke riktig å gjøre andres fattigdom og nød, til min "turistatraksjon". Dess uten trenger man ikke foto`s for å huske disse bildene...Slike inntrykk setter egne spor..

Selv om det føles fryktelig urettferdig å bo på hotell like ved andres fattigdom, vet vi også at turismen er et være eller ikke være for mange her. De som ikke driver fiske, lever på en eller annen måte av turistene. Så det er viktig at vi legger igjen litt penger her, og at de som kommer som turister benytter seg av det som lokalbefolkningen har å tilby.


Vi har som sagt sjekket ut av Cocoplum etter et siste bad i det karibiske hav. Og vi har ikke sett en eneste hai her. Selv om de visst nok skal befinne seg et sted der ute... For ikke mange år siden var det masse hai i området på sørsiden av øya. Men dette var før myndighetene  satte en stopper for kasting av matavfall i sjøen. Nå har man ikke sett hai nærme øya etter dette --- sies det ....
Men det reklameres for at du kan se hai dersom du er med på dykking... men det er nok et stykke unna badestrendene, vil jeg tro.

Etter en kort taxitur på 10 minutter var vi frmme på flyplassen. Man skulle tro at jo mindre flyplass jo lettere skal det være å orientere seg.... Slik er det imidlertid ikke. På små flyplasser er det akkurat som om man skal vite alt på egenhånd. Etter å ha sjekket inn bagasjen, gikk vi for å finne en av ca 6 "gater". Vi kom til gate 3 der vi hadde fått beskjed om å gå til. Der sto det Cartagena med store bokstaver. Vi satte oss ned og tenkte at dette nok blir endret om et øyeblikk. Tiden gikk og det var snart tid for vårt avreisetidspunkt. Men ingen av Aviancas folk kom ... Så blei det ropt opp avgang (alt selvfølgelig bare på spansk)  fra en annen gate.. Men det viste seg å være annet flyselskap,  så vi fant plassene våres igjen, og venta videre ved Cartagena- skjermen. Så endelig begynte ting å skje.Noen damer i Aviancas røde drakter kom omsider til skranken. Folk stilte seg opp i kø for å få kvar sin gul strek med gul markør på boarding kortet sitt, før de satte seg og venta videre, fortsatt ved Cartagena- skjermen ..
Endelig blei det klart for avgang, og vi kunne gå ut Cartagena-  gaten og sette oss på flyet til Bogota. ..

Jorge Rico møtte oss på flyplassen og kjørte oss til Halifax der vi blei godt mottatt av Ines. Vi fikk rom nr 3,Endre og Dinas rom, som ungene sier. Vi pakka ut2feriekoffertene" og fikk satt på en maskin med klær. Og så måtte vi hente den store kofferten som har stått lagret her på hotellet, for å pakke ut noen rene klær.

På hotellet bor det nå ganske mange familier. Og da vi kom ned for å spise middag møtte vi jammen en familie som kikka rart på oss og såg veldig forundra ut. Dette var en av familiene som vi bodde sammen med her på Halifax for 6 år siden, da vi henta Julie.De er på vei til Pereira for å hente en lillebror som de har venta 5 år på. Dette var et koslig og gledelig gjensyn. De skal reise videre til Pereira på tirsdag. Så vi får noen dager i lag her på Halifax før det.

I morgon har vi planer om å gå en tur bortover til der Hard Rock kafe ligger. Der skal visst nok ett par av Shakiras bukser henge... og det kan vi jo ikke gå glipp av...Noen i nærheten av meg her lurer litt på hvor Shakira uten bukser er....Men tror nok ikke hun sitter der, nei...

Båttur til Aquarium

I går tok vi taxi inn til marinaen inne i sentrum. Så avtalte vi med taxisjaføren at ho skulle hente oss der om 2 timer. Derifra tok vi en båttur på ca 10 minutter utover mot to bitte små øyer ute i havet. Rett utenfor disse øyene og  ligger det 4 største revet i verden (i følge båtføreren vår..). Store grunner og sandbanker i tillegg til korallrevet gjør det til et perfekt sted for bading og snorkling. Rett utenfor øyene ligger enda ett kjempestort skipsvrak som har gått på grunn på revet. På den ene av de to øyene kan man leige snorkelutstyr. Øya var full av turister som var her for å se på alle fiskene. Først gikk vi rundt på revet, og det var en fantastisk flott opplevelse. Etterpå betalte vi for å bli med på en tur med en akvariebåt m glassbunn. Vi såg ett utrolig mangfold av fisker, men det var ikke så lett å få gode bilder... Korallene som vokste på havbotnen var enorme- en var over 150 år gammel og hadde en diameter på flere meter.

Etter dette skulle vi egentlig følge en overfylt båt inn til marinaen igjen. Men en ung mann som vi hadde snakka med sa at vi kunne vente litt, og følge en annen båt inn. Vi venta ei lita stund- så kom mannen og sa at båten var klar. . . Det viste seg å vere en av akvariebåtene - med far og sønn som båtførere,  og ett ungt par som eneste passasjerer. I stedet for å gå rett inn til marinaen kastet gamlefar ut fiskesnøret, og sønnen var ivrig etter å vise oss alt det spennende på havbotnen en gang til ... Så for vi da rundt omkring ute i havet, litt på fisketur - og litt på akvarietur..... Men vi kom til marinaen til slutt... Men da var selvfølgelig den taxien som vi hadde avtale med forduftet...Vi var der vel ca en og en halv time seinere enn avtalt tid. Så vi tok en annen taxi tilbake til Cocoplum. Der spiste vi en litt sein lunsj, bada litt til før vi dusja og slappa av på rommet frem til middagen på kvelden.

I dag er det vår siste heile dag på San Andres. Vi hadde derfor ett nødvendig erend...innkjøp av ny koffert. ! Selv om vi ikke skulle shoppe så mye, så er det så rert med det....Litt blir det uansett... og en ekstra koffert er kjekt å ha:-) Så når vi da alikevel har kjøpt en ekstra koffert har vi jo plass til litt til...Spå etter noen timer inne i byen var det deilig å strekke seg ut på solsenga igjen. Det kommer til å bli ett sjokk å komme tilbake til den virkelige verdenen etter dette.

Bjørn Inge sa til Julie at det snart er tid for heimreise. "Men nå veit vi korleis det ser ut her.., ikkje sant...", sei han. Julie svarer: "E trur e kjem til å glømme det fort, så vi må sikkert reise hit ganske snart igjen!" :-) Så da får vi se...Det er vel bare å begynne å spare...

Nå sitter vi og ser på at de setter opp paviliong mellom palmene på stranda og pynter så kjempefint til bryllup. Gleder oss til å se på.. En aldeles nydelig plass å gifte seg. .

I kveld skal vi pakke og forberede avreise tilbake til Bogota i morgon. Kanskje vi rekker et siste bad i det karibiske hav i morgon tidlig, etter frokost.

Sol, bad og shopping... Livet er herlig:-)

Det som er litt vanskelig når man ligger bare blandt lantinske og afrikanske mennesker er at man blir så vandt til å se brune kropper at man tror det er slik det er .... Helt til man ser ned på sin egen røde, lettere forbrendt kropp... og innser at kvelden kommer til å gå med til utallige runder med aloe vera, aftersun, kalde omslag m.m . Det er ikke helt uten grunn at mor i dag sitter i skyggen, med faktor 50 og skriver Blogg:-) og ser på de fantastiske brune menneskene rundt seg...

Som sagt så blei det litt mange soltimer i går. Jakob og Julie koser seg på solsenga med ipod, ds eller i skyggen med Uno- kort, når de ikke ligger å dupper ute i bølgene.
I baren lager de mellom annet verdens beste iste. Så dette har blitt en favoritt leskedrikk i varmen. Etter noen timer dorming i sola er barna klar for litt fart og spenning- og da er det mellom anna  muligheter for å leige vannskuter eller å sitte på med "bananbåt".

I går, etter lunsjen tok vi taxi inn til sentrum. Julie og mamma var klare for shopping, og pappa og Jakob henger med så godt de kan. San Andres er en  "taxfree" øy. Så det er billig å handle "viktige" ting som parfyme, alkohol, merkeklær, merkesko  og kofferter.  Det vil si billig og billig....lacoste og dyr parfyme blir vel egentlig aldrig billig nok.... så vi prøver å begrense denne type shopping.. Det kan vere greit å ha til "salt i havregrauten" når vi returnerer tilbake til det virkelige livet igjen, om ikke så veldig lenge. Men litt må man jo unne seg...:-)  Så Julie og Jakob har kjøpt seg nye converse - sko, litt shopping av benetton jakker og t- skjorter osv. ...På  parfymeriene hamstrer vi det beste de har av solkremer og aftersun:-)

Etter shoppingen spiste vi pizza på resturanten utenfor Casablanca. Det er ikke så mye folk i sentrum eller på Casablanca nå som det var i påskeuka. Alikevel kjente vi at det var deilig å komme ut igjen til stillheten og roen på Cocoplum etter endt runde i sentrum.
Vi fikk ungene i seng, slengte beina høyt og bestilte hver vår Pinacolada, og kjente etter en gang til, for noen heldigriser vi er som får oppleve dette sammen som familie...

Rundtur på øya.

I går kveld mista Julie eine framtanna si, med påfølgende valgets kvaler. Skal tanna i vannglass her på San Andres eller er det tryggest å vente til vi kommer hjem. Eksisterer tannfeen her på San Andres? Og betaler ho norske kroner til norske barn i Colombia, eller pesos...? Dette var for alvorlig til å ta lett på. Derfor blei tanna putta i pose som igjen blei putta i medisinveska, som igjen blei putta nederst i kofferten... Inn til videre...
Vi vokna til en varm og deilig dag i dag også. Etter å ha spist pannekaker med sirup, "scrambled egg", rundstykke, ferskpresset juice, osv blei kroppen atter en gang omhyggelig smurt inn med høy faktor, klar for en dag ute i sola. Solsengene står omtrent ute i vannet, og den jamne brisen gjør temperaturen deilig, og levelig selv om gradestokken viser 37 grader i skyggen.

Julie jobba med sandslott og Jakob fanga strandkrabber i et spann..Ellers trekker de gjerne inn under palmene for å finne skygge.

Etter lunsj bestilte vi en rundtur på øya med en av de som lever av å frakte turistene rundt til de få severdighetene som finnes på denne lille øya. Det er ei veldig lita øy med få turistseverdigheter. Så det er rart at turisme i lag med fiske er det de fleste lever av.
Først kjørte  vi  til sørspissen av øya og til et merklig sted der det er store hull i berget. Når vannet slår inn kommer det et voldsomt lufttrykk som får håret til å stå rett opp dersom man står nært inntil hullet. Av og til kommer vannet opp som en "geisir". Her får man selvfølgelig også kjøpe det man måtte ønske av suvenirer og lokale drikker. Særlig er det vanlig å lage ulike varianter av  drikke i kokkosnøtter...
Coco Loco er den vanligste drinken her - og skal helst drikkes med rastafletter i en reggea- bar...

etter dette reiste vi til en plass der det er veldig klart og dypt vann. Her får du brød som du kan mate fiskene med, og man kan svømme blandt fiskene. Veldig kjekt for Julie og Jakob som ikkje får nok av dette.. de kunne nok blitt der resten av dagen. Men vi hadde bestemt oss for også å besøke Morgans  grotte. Morgan er en sjørøver som visst nok skal ha gjemt en sjørøverskatt i denne grotten. Da vi besøkte grotten for 9 år siden, var det bare en enslig, gammel, svart mann med veldig uryddig tannstilling som prøvde å gjøre peng på de få turistene som fant veien dit. Nå har det blitt helkomersielt med eget museum. Man betaler 10.000 pesos per pers og blir geleidet i en rasende fart fra "stasjon" til "stasjon", mens en innøvd frase om historien rundt Morgan blir formidla i rasende fart ... Vi voksne synst selvfølgelig hele opplegget er veldig komisk. Men ungene biter på og synst det var en kjekk opplevelse. Selv om guiden snakker så fort og uten å puste at det er vanskelig å komme mellom for å forklare på norsk hva som blir sagt. .
Til slutt kjørte vi opp til toppen av øya der det blir sagt at når solen står i rette høyde over havet  (ca klokka 14.00) skal kunne se de 7 blåfargene i havet.

Etter dette har vi kosa oss på det fine hotellrommet vårt med litt tv- titting, Uno- spilling og Ds....Til middag kl 19.0.0
Aprospos middag så har Julie og Jakob imponert stort med å tørre å prøve forskjellige matretter her på øya. Det vi spiste i dag var en kremet suppe til forret, fiskefillet m løk og tomat, bakt i ovnen, servert med ris og det vi tror var den lokale" brødfrukten"....Og sjokoladekake til dessert. Jammi--jammi..

Cocoplum - San Luis

Etter å ha tatt en taxitur på ca ei mil har vi nå forflytta oss til Hotel Cocoplum. Først natt tilbrakte vi på verdens verste, skitneste hotellrom!! Nedturen og overgangen var stor i forhold til Casablanca. Så vi bestemte oss for at entan så må vi få deira beste rom eller så bytter vi hotel igjen.  Etter et par runder der resepsjonisten prøvde å overbevise oss om at rommene i andre etasje var mye bedre enn det i første osv . gjorde vi det veldig klart at vi ikke ville bo i noen av de rommene som ho viste . Vis a vis dette bygget ligger det et nytt bygg.... Så nå bor vi i tredje etasje i det nye bygget i ei minisuite som er veldig fin!! Reint og fint og veldig bra. Så nå er vi fornøyde igjen:-) Beliggenheten til dette hotellet tror jeg må vere den beste på heile øya. Det ligger praktisk talt på badestranda. Alle måltid inntas i resturanten som ligger på stranda. Etter maten kan man forflytte seg de få metrene  som er mellom resturanten, solsenga eller hengekøyene mellom palmene. Man kan godt si at vi har komt ned på kvilepuls....
Vi bor nå litt mere ute på "landet" - og naboene til hotellet er noen rønner av noen skur, der det faktisk bor folk.
Men vi er bare en liten taxitur unna sentrum. San Luis er det stedet der de beste badestedene er. Den dama som vasket for oss på Casablanca hadde nedtelling til mandag, for da skulle ho med familien til San Luis`s badestrender og kose seg med sine barn der.. .. 

Badestranda her ligger inne i en naturli bukt. I ene enden er det en sandbank som går langt  utover til ei lita øy. På utsiden av denne lille øya ligger et rev der en båt en gang for lenge siden gikk på grunn. Restene av vraket ligger der enda. Vi vassa utover med vannet til opp på magen... helt ut til dette vraket. Ganske rar opplevelse å gå så langt -  rett ut i havet.

San Andres er et veldig populært sted for dykking. Og mange av de som har bodd her nå i påskeferien har vært her for å dykke. Dei blir henta på stranda her og frakta ut til revene der det skal være fantastiske forhold for dykking. Vi har tenkt å ta "lightversonen" og ta båt ut til "aquarium" og prøve å snorkle...
Men inntil videre koser vi oss med sol og bad.

Det er ikke så mye spennende å skrive om disse siste dagene. Her går det i sol og bad, sol og bad...

Vi er i Caribien

Hei alle sammen. No er vi endelig paa nett igjen for ett lite oyeblikk. Vi kom endelig frem etter litt startvansker. Vi kom til flyplassen og var helt klar for sol og palmer. Saa etter aa ha sjekket inn paa flyplassen og kommet inn paa flyet var vi veldig klare da flyet beveget seg ut paa rullebanen. Vi var desto mere lange i masken da flyet tok en runde og snudde inn til samme utgangen igjen. Det tok en liten stund foer vi fikk beskjed om at flyplassen paa San Andres var stengt for oyeblikket... Vi matte returnere inn paa flyplassen igjen. med beskjed om aa bare vente..kanskje aapnet den igjen i dag, men kanskje ikke.. Vi fikk lov til aa gaa ut av avgangshallen for aa kjope noe mat. Men turte ikke aa gjore annet enn aa sette oss nermest mulig gaten og vente..
Etter en times tid og litt mere...fikk vi beskjed om at flyplassen var open igjen og vi kunne atter engang ta plass i flysetene.

Flyturen tok ca 1 time og 15 minutter, og det var utrolig deilig aa gaa ut av flyet og kjenne varmen slaa mot oss. Vi fikk raskt bagasjen og det var ikke lenge for vi var ute i gata. Vi hadde ikke bestilt skyss fra flyplassen til hotell Casablanca, saa vi tok en "taxi". Dvs en gammel skranglete amerikansk bil med delvis vindu og stor brest i frontruta.!! ikke akkurat norsk standard... sjaforen var helt svart, sa ikke ett ord annet enn at han nikket da vi sa Casablanca. Spennende for ungene aa vere paa tur!! Vi kom oss til Casablanca og deter akkurat saa fint som for 9 aar siden..

Vi har naa kosa oss i en luksustilvaerelse uten like.. Leiligheten har to etasjer, to soverom og stue og to bad.. men det koster flesk. Vi har ogsaa faatt tilbud om aa leige ei privat leilighet til en rimligere penge over gata. Men etter en liten ringerunde har vi bestemt oss for aa flytte til Hotel Cocoplum i morgon. Samme pris som leiligheta men med frokost og middag inkludert. To familier som vi moette paa Halifax bodde der for en ukes tid siden. Og de synest det var ok der. Saa vi proever det. Det er kjekt aa proeve litt forskjellig...

Det aa beskrive aa vaere her i caribien er lett... Det foeles som aa vaere i paradis.  Havet er asurblaatt og groent og turkis paa samme tid. Palmene svaier i en deilig bris som gjoer at det aldrig blir for varmt selv om gradestokken viser rundt 30 grader hele aaret...Folk her lever uhyret fattigslig i forhold til hjemme, materielt sett...  De som jobber paa hotellet jobber 24 timer i doegnet naar de er paa jobb, i den varmen.. Saa vi synest nesten litt synd paa dei naar dei vasker og rydder for oss.. Ho som vasker rommet vaart har vaert paa jobb siden vi kom , men i morgon og overmorgon skal ho ta med ungane til San Luis for aa bade.  vi unner ho virkelig det!

Dersom dere ikke hoerer fra oss paa noen dager saa er det fordi netttilgangen her paa San Andres ikke er helt paa topp. Men dere kan omtrent se for dere to smaa brune kropper og to store veldig roede kropper som dupper rundt et sted i det caribiske hav. Der har dere familien Rjaanes paa tur:-)

Park Jaime Duque

I dagens aviser kunne vi lese om oversvømmelser i flere distrikter nord for Bogota. Vannet i elvene gikk langt oppover husene og inn på veiene. Vi var selvfølgelig glade for å være langt unna dette... Men så begynte vi å studere litt nærmere på akkurat hvor dette var på kartet, og det viste seg å være akkurat i det området- Tocancipa, som vi hadde bestemt oss for å reise til i dag. Vi skulle besøke Park Jaime Duque litt nord for Bogota.
- Og familien Oppedal fra Bergen ville slå følge med oss.  Vi begynte å sjekke litt rundt og det viste seg at veien dit var åpen, men stengte rett ved parken. Så vi tok sjangsen på å prøve. 
Turen ut dit gikk helt fint. Vi såg at vannet gikk langt innover, men i betryggende avstand fra veien.
Da vi svingte av veien og inn mot parken var der politisperringer. Men de som skulle til parken fikk kjøre inn dit.
Park Jaime Duque er bygd opp og dedikert til familierekreasjon av Jaime Duque, som var Colombias første Avianca pilot og som reiste verden rundt i fly på 48 timer? Parken har både en zoo del og en fornøyelsesdel med karuseller og andre morsomme ting for barna. . Inne i parken fikk Jaime bygget en kopi av Thai mahal, der han og kona bodde inntil han døde for to år siden.

Vi gikk først til zoo- delen av parken. Og såg både puma, tiger, løve, apekatter og andre spennende dyr.
Så spiste vi lunsj på en "grill"- resturant før vi gikk over til "tivoli" delen.

Etter 5 timer i parken var vi voksne fornøyde. Og i det vi begynte å bevege oss mot utgangen, blei himmelene helt svart og det lyna og tordna noe aldeles forferdelig. Vi kom oss i bilene og starta på veien inn mot Bogota igjen. Det var bare så vidt vi såg veien, og bilene kjørte med nødblinken på. Etter ett par mil stoppa plutselig regnet, veiene var tørre og vi hadde sol og varmt ver da vi nærmet oss Bogota. Trafikken inn mot byen var unormalt liten pga påskeferie.

Julie og Dina forsvant med en gang vi kom til Halifax. De hadde planlagt å leike med Polly Pocket inne i finstua på hotellet. Noe de har holdt på med i kvart ledige minutt de siste dagene. Jakob var sliten og slappa av på rommet ei stund før kom ned og passa på lille David ei god stund, og sparka ball med en dansk gutt som har bodd på Halifax med failien i 7 uker. Og som tror de må vente i minst 2 uker til på sin Sentencia. Stakkars folk !!  Her er også en svansk familie som har fått beskjed om at det vil ta enda 4 uker før de kan reise hjem..de har vært her i 7 uker. Men nå skal de leige en leilighet ikke så langt fra Halifax. De har fått to jenter på 4 og 5 år. Og vil ha ett litt mere normalt familieliv enn det man kan få til når man bor på hotell.

I kveld må vi pakke igjen. To kofferter skal vere med oss til Caribien i morgon. Mens resten av bagasjen skal oppbevares her på hotellet til vi kommer tilbake 1. mai.

Vi gleder oss veldig til å komme til San Andres igjen !!!